Mitt liv i Beijing

Så var det slutt, på tide å pakke koffertene og reise videre.
På mange måter har dette halvåret vært livet i miniformat.
I starten var alt nytt og spennende, og jeg kunne ikke konsentrere meg om skole,
fordi jeg ville gjøre og se alt. Siden ble jeg mer opptatt av få rutiner og få
hverdagen til å gli forbi enklest mulig, sånn at jeg fikk mer tid til å jobbe.
Og til sist husket jeg hva det hele handlet om; hvor heldig jeg var, som kunne bo i midten av midtens rike.
Og så ble ikke jobb så viktig. Selv om jeg tror de færreste bruker pensjonisttilværelsen
til å drikke så tett. Helt etter oppskriften dro mennene avsted først,
og lot jentene bli igjen alene.

Det har vært et merkelig halvår. Mat fra gaten, fly til Hong Kong,
i et bagasjerom til Indre Mongolia, leke med japanere i Lianyungang
og australiere i Beijing, kjøre limo med prinsen av Senegal, snakke kinesisk,
snakke fransk, forstå lærertysk, skreddersydde dresser, håndlavede skjorter,
hilse på Mao, fotografere, akupunkteres, spise hjerne, kikke på panda, ballett,
kinesisk opera, fugletemming, sykle rundt Tian´an Men, danse til åtte,
kysse i musikkvideo, kjøre sidecar, karaoke, 20 kroners hårklipp, syv kroners middag,
foreldrebesøk, nye venner, gamle kjente, gode dager.