Jeg kom nettopp hjem fra en to ukers masterplanworkshop i Lian yun gang,
en liten fire millioners attgløyme på østkysten, som over de neste tyve årene skal
bygge verdens største containerhavn, og doble befolkningen sin. Instant city,
just add people, liksom. Vi ble behandlet som grever, og vist rundt i hele byen, bl.a.
til det nye state-of-the-art byplanleggingsmuseet. Jeg har ikke sett så mye presentasjonspenger
brukt på et så dårlig produkt siden lanseringen av OX-melk. Fersken og melk? Ew!
Hvis byen bare hadde brukt halvparten så mye tid på faktisk byplanlegging, som på presentasjon,
kunne de faktisk ha hatt en ok byplan. Det har de ikke nå.
Den de har nå, ligner noe man kunne fått ved å tape fettstift i hånden på aper, og slippe dem løs i et hvitt rom.
Sånn kom vi inn i bildet. Ikke fordi de trengte aper, men fordi de trengte noen med nye ideer.
Og det hadde vi. Arrangørene hadde lagt det opp som en konkurranse, og vi ble delt inn i seks lag,
med en japaner, en australiener, en fransk og to kinesiske i hvert team.
De vestlige klikket og jobbet som djevler, døgnet rundt i to uker.
De kinesiske kunne ikke computer eller engelsk. Fest.
Det var som å ha med barna sine på arbeide, så vi gav dem penn og papir,
og ba dem sitte og tegne noe fint, mens de voksne jobbet.
Det er sånn man får avlevert ting til fristen.
Husket jeg å nevne at min gruppe vant?
