Karaoke

Karaoke

Kinesere er sjenerte, de søte små. De tar ikke beslutninger alene, de
presenterer ikke ideer de selv har formulert og gjør de noe flaut
offentlig, starter en velkoreografert pinligdans av bukking og skraping.
Men ta dem ut av deres naturlige habitat og sett dem i et mørkt rom med
sofa i den ene enden, tv i den andre, og mikrofoner koblet til surroundanlegget,
og observer transformasjonen. Ping pong er for folk som husker krigen.
Er du ung, hipp og har ”happytime is your time” skrevet på t-skjorten,
skal det karaokes til timene blir små, og drinkregningen stor.
Kinesiske klassikere et hit, sammen med de veldig sangvennlige ”Michael Learns to Rock”.
Alt med få akkorder og stortallsangpotensiale. K-TV, som det heter,
starter gjerne klokken elleve, og varer til migrantarbeiderne busses til byggeplassen.
Prisen på 30 kroner inkluderer middag, startalkohol, og så mye sukret bønnemelk du kan drikke.
Og muligheten til å se kinesere gi Mariah Carey kamp til streken.
Og selv i en by hvor middag koster 4 kroner, er det for et kupp å regne.