Gode adresser i Beijing

Mitt liv i Beijing

Så var det slutt, på tide å pakke koffertene og reise videre.
På mange måter har dette halvåret vært livet i miniformat.
I starten var alt nytt og spennende, og jeg kunne ikke konsentrere meg om skole,
fordi jeg ville gjøre og se alt. Siden ble jeg mer opptatt av få rutiner og få
hverdagen til å gli forbi enklest mulig, sånn at jeg fikk mer tid til å jobbe.
Og til sist husket jeg hva det hele handlet om; hvor heldig jeg var, som kunne bo i midten av midtens rike.
Og så ble ikke jobb så viktig. Selv om jeg tror de færreste bruker pensjonisttilværelsen
til å drikke så tett. Helt etter oppskriften dro mennene avsted først,
og lot jentene bli igjen alene.

Det har vært et merkelig halvår. Mat fra gaten, fly til Hong Kong,
i et bagasjerom til Indre Mongolia, leke med japanere i Lianyungang
og australiere i Beijing, kjøre limo med prinsen av Senegal, snakke kinesisk,
snakke fransk, forstå lærertysk, skreddersydde dresser, håndlavede skjorter,
hilse på Mao, fotografere, akupunkteres, spise hjerne, kikke på panda, ballett,
kinesisk opera, fugletemming, sykle rundt Tian´an Men, danse til åtte,
kysse i musikkvideo, kjøre sidecar, karaoke, 20 kroners hårklipp, syv kroners middag,
foreldrebesøk, nye venner, gamle kjente, gode dager.

Nå er det jul igjen!

Jula varer helt til påske, ihvertfall når man har det for travelt til å plukke den ned/skrive om den.
Min første jul uten mors kaker og familie og julemat, gikk overraskende fint,
men det blir ikke noe som kommer til å gjenta seg. Til det er jeg altfor tradisjonstro.

The Times They Are A´changin´

70% av alle heisekraner er i Kina, og mange av dem er i Beijing.
Men det meste av forandringene skjer på mikronivå.
I starten var det forvirrede at butikkene på gaten min hele tiden skiftet navn,
form og innhold, men sånn er det når de fleste selger penner, kopper, t-skjorter,
blokker og alt annet man kan trykke bilde av Mao på. Less is Mao,
når det gjelder souvenirer, noe de ennå ikke helt har forstått.
For en stund siden var vi på verdens minste bar. Det var et hull i veggen,
men et av de mest hyggelige stedene vi har vært i byen. Nå er det et gatekjøkken.
Den tidligere eieren er på Bauhaus i Tyskland. Og vi er på vei hjem.
Sånt skjer.

Mor vet best

Takk mamma, for at du hadde gått foran meg gjennom hele Hong Kong og satt opp små lapper om
alt jeg kunne, og ikke kunne, om alt som var farlig og skummelt.
Gud forby at jeg skulle tenke selv.

Hong Kong

Kjære Beijing, jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette. Det enkleste er kanskje å bare
si det rett ut; jeg har hatt et sidesprang. Med Hong Kong. Det var ikke veldig
planlagt, det bare skjedde. Og det var fullstendig verdt det.
Beste byen jeg har besøkt i lang tid.